10/10/2026
Noen møter er bare helt spesielle. ❤️
For tre dager siden kom en vakker brasiliansk kvinne bort til meg på stranden ved Demi Hotel i Saranda. Vi begynte å prate, og praten ville nesten ingen ende ta.
Jeg fortalte at jeg bodde rundt 100 meter unna. Hun fortalte at hun hadde leid et sted for tre dager, men nå måtte finne seg en ny leilighet.
Senere den dagen lette hun på Airbnb og fant et nytt sted å bo.
Neste morgen står jeg på balkongen min, og hvem står plutselig på nabobalkongen?
GISele! 😂❤️
«Sofia!» roper hun.
«Gisele!» roper jeg.
Og dermed var praten i gang igjen!
Av alle leilighetene i Saranda hadde hun helt tilfeldig leid den rett ved siden oss. Hva er egentlig sjansen for det? ❤️
De neste dagene ble fylt med lange samtaler, latter, balkongkos og et vennskap som føltes som om vi hadde kjent hverandre mye lenger.
Og så var det denne badingen! 😂
For en brasilianer er visst 24 grader i Middelhavet omtrent som å hoppe i et norsk isbad. Men Gisela skulle bade! Hun gjorde et tappert forsøk, satt seg pent på kanten ved siden av stigen, og stakk beina helt ned til knærne, og fant ut at faren for forfrysninger var overhengende! 😂
Dette med så mye mer ble det flere latterutbrudd av i går kveld her på balkongen.
I dag nøt vi en siste, herlig frokost sammen på Demi Hotel. Illy-kaffe, små søte donuts med honning og Nutella, kake og enda flere gode samtaler.
Så ville du gå den siste veien til ferjen alene, langs boulevarden, og ta ditt eget farvel med Saranda. For denne første, men langt fra siste, gangen.
Jeg ble sittende igjen med en kakao og det siste kakestykket mens uværet rullet inn over bukten.
Da ferjen la fra kai, vinket jeg til deg fra land. Du kunne ikke se meg, men vi sendte meldinger, og du vinket tilbake fra båten. 🥹❤️
Tre dager. To fremmede. Et helt uventet vennskap.
God tur tilbake til Tyskland, vakre brasilianske Gisela. 🇧🇷❤️
Jeg er så glad for at du kom bort og sa hei den dagen ❤️
❤️