08/05/2026
Etter å ha vært okkupert i 5 år med tyske soldater i pensjon og piggtrådsperringer rundt gården og radiolytting i skjul var det en spesiell dag for familien her på Granum når de tyske soldatene ble plassert i en lastebil og sendt av gårde til en fangeleir på Lillehammer 8. mai for 81 år siden. Sikkert mest lettelse og glede, men og litt vemod. Det å ta farvel med noen av soldatene som hadde vært der i fem år og som de hadde omgåttes, spist sammen med, feiret jul sammen med og delt gleder og sorger med var nok også vanskelig. Hvilken skjebne ventet dem og hvordan gikk det med deres familie i Tyskland. Noen av dem hadde barn på samme alder som de tre døtrene på Granum. Uansett ble nok flagget, som de etter hvert fikk skaffet, heist i glede og takknemlighet over fred og frihet. 5 tunge år var over og nå måtte livet gå videre. Hva gjorde de med det som var igjen etter tyskerne og hva med bunkeren? Hvordan reparere skader og skaffe det som manglet?Hvordan leve og samarbeide med venner og naboer som hadde stått på den andre siden? Hva med brevene fra de tyske soldatene som kom fra Tyskland med bønn om mat, ull til sokker, stifter til sko mm - de manglet alt. Hvordan vende det andre kinnet til og hjelpe de som var fienden? Når en må bo sammen, møtes, snakkes og fienden ikke bare er en masse, men enkeltmennesker er det ikke så lett å hate...en ser nyansene, individualiteten, konsekvensene, sårbarheten og usikkerheten. En kjenner på et vi i noen av de felles opplevelsene og menneskeligheten også hos fienden. Kanskje det er noe av det vi mister når vi sitter i vår stue, med vår telefon i hånda og skriver hatefulle, nedsettende og bastante innlegg med beskrivelser av folk vi aldri har møtt og ikke kjenner. Folk går igjen i "skyttergravene" og dette er kanskje vår tids "kalde krig"?? Hva har vi egentlig lært? Kanskje vi kan lære noe av Inga Hoel på Granum som trøstet de unge tyske soldatene som gråt og lengtet hjem og som pakket pakker med mat, ull til sokkegarn og stifter til barnesko på det samme kjøkkenbordet som hun hadde måttet servere sine okkupanter måltider i fem år.
