29/07/2026
Det er fint å ha en stamrestaurant å gå til i byen når man bare vil ha et godt og forutsigbart måltid. Spesielt på slutten av en lang og varm dag hvor gradestokken på det meste viste 36 grader. Da er ikke kreativiteten den mest framtredende egenskapen.
Alle bestiller det de pleier, og selv tenker jeg at det sikkert blir pizza capricciosa på meg. Denne gangen også. Som alltid.
Men så kjenner jeg at jeg egentlig har lyst på noe annet. Vet bare ikke helt hva. Bestemmer meg for å legge inn en forrett: Filét av flådd paprika med fyll av tunfisk. Har spist den før og vet den er skikkelig smakfull. Beslutningen er tatt, men det kjennes likevel ikke helt tilfredsstillende.
Jeg kikker bort på pizzakokk (pizzaiolo) Tony borti kroken sin med arbeidsbenken og den svære, vedfyrte pizzaovnen. Kanskje finnes svaret der? Akkurat da var det ingen bestillinger, siden det ennå er tidlig i åpningstiden, så mens jeg kikker bort dit går han og setter seg ved et ledig bord. Ser nesten ut som han kjeder deg litt.
Da slår det meg: Det er jo bare å spørre. Det er alltid rom for småprat. Jeg snakker vel språket omtrent på nivå med en italiensk seksåring, men spør hva han vil anbefale. Han ler det litt bort og sier at de jo har mye godt. Jeg tror ikke det er et spørsmål han er vant til å få, for menyen er alltid den samme. Den endres svært sjelden.
Så spør jeg: “Hva har du lyst til å lage i dag?” Da skjer det noe. Han er stille noen sekunder. Tenker åpenbart. Og så kommer det: “Er det noe du ikke liker?”
“Nei,” svarer jeg. “Jeg spiser alt.”
Det er nesten sant. Jeg ber en stille bønn om at han ikke velger den pizzaen på menyen som er med frutti di mare, altså havets frukter. Skjell, blekksprut og annet fra nederst i trålen. For all del, jeg liker frutti di mare. (Selv om der jeg kommer fra i Nord-Norge så bruker vi det som agn for å fiske noe større.) Jeg ser bare ikke poenget med å legge det på en pizza.
Vel, da er bestillingen levert. De to minste skal ha sin vanlige fylte pasta med kjøttsaus, tenåringen sin vanlige pizza margherita og fruen sin pizza med tomat og mozzarella. Og jeg skal ha en ukjent pizza som forhåpentligvis er uten agn.
Det går et stykke tid, og så får de andre i tur og orden sin mat. Jeg sitter både spent og litt utålmodig og nipper til drikken min, gnagende på en brødpinne.
Det går enda et stykke tid.
Og så kommer den på bordet. Kreasjonen er litt mye å ta inn over seg, men jeg klarer etterhvert å gjennomskue hva som er gjort.
For det første er det en hvit pizza. Det har jeg kun unntaksvis valgt selv. Jeg letter litt på topplaget av fyll og ser at først har bunnen med hvit saus og ost blitt stekt gyllenbrun. Deretter har syltynne skiver av deilig kalvekjøtt blitt lagt på, så tynne at de nesten ikke trenger varmebehandling. Teorien min er at pizzaen så fikk seg en kort tur inn i ovnen igjen, sånn at kjøttet ble akkurat passe stekt og tomatbåtene myke.
Kronen på verket ble grovskårne biter av parmesan og flortynne skiver av svart trøffel.
“Det ser ut som om noen har spisset blyanten sin over pizzaen din,” kom det fra tenåringen.
Det måtte jeg si meg enig i.
Jeg har ikke noe forhold til trøfler, har bare en oppfatning av at det er litt jålete og har ikke helt forstått hypen rundt det. Samtidig skjønner jeg jo at dette har Tony lagt sjela si i, så det er med en god porsjon ærefrykt jeg dreier pizzatallerkenen rundt et par ganger for å finne riktig sted å angripe.
Deler den først i to. Deler så ene halvdelen i to fjerdedeler. Den ene fjerdedelen i to åttendedeler. Skotter rett over bordet på tenåringen for å se om han følger med på brøkregningen. Det er lettere å lære hvis man ser for seg pizza.
Matematikken er unnagjort. Nå må jeg smake. Både for å finne ut hva slags god pizza jeg har fått servert, og for å finne ut om det er noe med trøffel.
Det er det! Smakene er gode i seg selv, så pizzaen hadde stått fint på egne bein. Uten denne snodige soppen som prøver å unngå å bli funnet nedi bakken. Men det er bra den ikke har lyktes i å overliste en ivrig trøffelhund, for trøffelsmaken binder sammen og fyller ut de andre smakene på en måte som er litt vanskelig å forklare for eieren av en utrent gane.
Med stor respekt for kreativiteten og råvarene som ligger bak nyter jeg hver del av den deilige pizzaen. Jeg har aldri før tenkt på pizzasmakene som harmoniske, men det slår meg som dekkende denne gangen. For min del ble det et vellykket innblikk i trøffelens verden, et første steg av utforskningen. Gleder meg til fortsettelsen. Og til neste gang Tony har en rolig dag og trenger en utfordring.
Jeg kan legge til, som anekdote på slutten, at nå skjønner jeg mer av en restaurantopplevelse fra snart ti år tilbake. Vi var på en flott restaurant i Canelli midt i trøffelsesongen, og servitøren mistet nærmest haka i bordplata av forbauselse da vi pent takket nei til trøffel over pastaen vår. Vi tenkte at den var jo nydelig i seg selv. Vi ante imidlertid at det kanskje var noe vi gikk glipp av da samme servitør for gjestene på nabobordet holdt den reneste seremonien mens han iført hvite hansker høvlet flortynne trøffelskiver over deres pasta. Til deres hørbare nytelse.
