09/03/2026
Kvinnedagen – og Mari Bolkesjø
I anledning kvinnedagen som var i går, vil vi løfte frem Mari Bolkesjø. Hun var bare 23 år gammel da hun ble bestyrerinne på Bolkesjø Hotell da det nye hotellet stod ferdig i 1893. Hotellet ble bygget av Uppigard og Nigard Bolkesjø i fellesskap.
På slutten av 1800-tallet var det slett ikke vanlig at en ung kvinne deltok i næringslivet, eller hadde ansvaret for å drive et hotell. Hun viet store deler av sitt liv til hotellet. Under kan dere lese utdrag fra et intervju med henne i lokalavisa Telen, datert 23. februar 1943: Da Bolkesjø turisthotell hadde bjørn på menyen og julegjestene var innesnødd i åtte dager.
Gamlefruen forteller. Har De stått på Bolkesjø og sett rundt horisonten farget i morgensolens rosa toner ? Hvor ser man på en gang så mange store fjell, Jonsknuten, Lifjell, Skorve , og Melfjell, Slettefjell, og som et fjerne Pujijama Gaustatoppen mellem Heksfjell og Blefjell. Små og store vann, umåtelige skoger, fyller rommet bak blånene.
I slikt sagaland virker det helt naturlig å se en 85 årig kvinne med stav i hånd vandre traust bortover veien mot en februardags bitende blest. Det er gamlefruen selv, Mari Bolkesjø, som er ute og inspiserer hotellets vidstrakte område. I flere hundre år har hennes slekt og virket her. På søndag fylte Mari Bolkesjø de 85. Det var en stor dag, for gamlefruen har venner over hele Norge.
Det var i 1881 hotellet blev åpnet av Halvor og Olav Bolkesjø. De hadde drevet skyss-stasjon, men strømmen av karoler til Rjukanfossen og Telemarks andre serverdigheter krevde større forhold, så byggmesteren blev satt igang med å lage det som nå er gamlehotellet. Dengang dro det opptil 100 hester forbi Bolkesjø hver dag. De utenlandske turiste hadde oppdaget Telemark og dets rike adgang til jakt og fiske.
Jeg kan da huske at vi en gang hadde bjørn på menyen, forteller fruen. Den var skutt på Blefjell. Vi laget spekekjøtt av den, og det blev så beundret. Det var vel ikke vanskelig å skaffe mat i de dager? Spør en kollega i Aftenposten som har besøkt henne. Nei, fra vannene omkring fikk vi abbor og ørret, fra skogene, elg og fugl og på fjellet tyttebær, blåbær og multer. Mesteparten av hvad vi ellers trengte fikk vi fra gården.
Gjestene kom om vinteren med slede fra Kongsberg. Det var en seks timers tur, og den kunde være ganske drøy når det var snøføyke i Jondalen. Amandus Schibsted og Aksel Heiberg var forresten våre første julegjester.
Thomas Hefty var her en sommer. Fruen viser et gulnet fotografi av Hefty, Hartvig Lassen og en svensk grev Hamilton sammen med brødrene Bolkesjø på tunet utenfor hotellet.
Gamlefruens leilighet rommer også mange andre minner fra svunne dager. En bibel, som minst veier sine 10 kilo, halvmeter høy som den er med tunge metallbeslag på kalveskinnet, liggende på bordet mellem to herlige, utskårne gyldenlærstoler fra danske-tiden. I skapene står gamle staup og i skuffene ligger praktfulle bunader med knapper i fineste filigran. Min man var samler.
Et verdifult vitnesbyrd om Bolkesjøslektens tradisjonsfølelse står jordfast på eiendommen. Det er det gamlestabbur og huset som skal bli bygdemuseum.
Var det mer slit i gamle dager enn nå? Ja, tenk på alle ovnene, og snømåkingen før vi fikk ploger. En gang hendte det at julegjestene snødde inne her å måtte bli i åtte dager til veien endelig var brøytet. Snøen lå oppunder mønet.
De har vel hatt gjester fra alle verdens kanter ? Ja, både kinesere og japanere og folk fra Auastralia med. Keiser Friedrich passerte engang, og prins Bernadotte hadde vi boende i åtte dager. Han hoppet i høyet med barna mine, og lot til å trives svært godt. Fridtjof Nansen var her og gjorde tre forgjeves forsøk på å komme over Blefjell, før det endelig lykkes. Helge Dalviken, eller ”Hølje” , som han kalles var fjellfører dangang.
Det var vel ofte fest på hotellet i gamle dager ? Ja, Telemark har alltid hatt flinke spillemenn, Gunnulf Borgen og Fykeruden spilt ofte. Da hendte det at ungguttene spente i taket.
Er det noen episode De husker særlig godt fra disse mange årene ?
Her var en gang et møte mellem svenske og norske vassdrags-direktører. Mens de satt og spiste kom teleframmet om unionsoppløsningen. Det blev så stille i salen. Svensken reiste med en gang, men en av de norske gjestenr fortalte meg snart efter at nå var de like gode venner igjen.
Det er allerede lenge siden gamlefruen overlot driften av hotellet til sine to dyktige døtre, men det går ikke en dag uten at hun med sine levende, erfarne øyne ta et overskjønn over det som utrettes. Helst vil hun sikkert greie det hele selv. Slik livskraft kan årene ikke stagge.
Tekst lånt av Olav Nisi
