05/10/2026
«𝐊𝐚𝐧 𝐣𝐞𝐠 𝐤𝐚𝐬𝐭𝐞 𝐛𝐚𝐥𝐥𝐞𝐧 𝐭𝐢𝐥 𝐡𝐮𝐧𝐝𝐞𝐧 𝐝𝐢𝐧?»
Gutten ropte med stor iver, da jeg var på kunstgressbanen med Kira før høstferien.
Det hadde ringt ut til friminutt på ungdomsskolen ved banen.
Kira, schnauzeren min, lå på ryggen og rullet seg på en tennisball. Veldig tilfreds.
«Javisst.», svarte jeg.
«Hvor langt kan jeg kaste?» spurte han, med et smil som nådde helt opp til store, blide, brune øyne.
«Jeg tror det er best du kaster litt kort. Hun er i kjempeform, tross sin høye alder, men hun ser ikke så godt som før.»
Han forsto og var i ferd med å kaste da jeg stoppet ham:«Vent litt. Det er lurt å få kontakt med henne først, hvis du ønsker at hun skal løpe etter ballen. Hun følger ikke med på deg akkurat nå. Ser du det?» Han nikket.
«Hun heter Kira. Du kan si: «Kira! Ball!» Få først kontakt, og så kaster du.» Han sa: «Kira! Ball!»
Kira løftet raskt hodet fra gresset, snudde seg mot gutten med ørene hevet og store øyne. Gutten og Kira fikk kontakt. Gutten kastet. Akkurat passe langt. Ut fra hennes forutsetninger.
Og akkurat der slo det meg: Det er jo dette vi gjør når vi formidler og ønsker at publikum skal følge med helt fra start. Vi må få kontakt før vi kaster ut budskapet vårt.
Og vi må kjenne publikum og tilpasse innholdet til dem som skal ta det imot. 𝐇𝐯𝐞𝐦 𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐭 𝐣𝐞𝐠 𝐬𝐧𝐚𝐤𝐤𝐞𝐫 𝐭𝐢𝐥? Ikke bare snakke for å snakke.
𝐅ø𝐫𝐬𝐭 𝐤𝐨𝐧𝐭𝐚𝐤𝐭. 𝐒å 𝐝𝐞𝐥𝐞 𝐛𝐮𝐝𝐬𝐤𝐚𝐩. Som: «Kira! Ball!»
Samtalen med gutten fortsatte. «Hvor gammel er hun?» spurte han. «Snart 13.», svarte jeg.
«Jeg blir 15 etter høstferien!» sa han med stor entusiasme. «Oi. Gratulerer snart! En milepæl!»
«Ja!»Han ble stille, tenkte litt og sa: «Jeg føler meg fortsatt ung, da.» «Ja, det håper jeg da virkelig», smilte jeg.
«Hva ønsker du deg til bursdag, da?» «Ingenting. God mat og selskap med familien. De jeg er glad i. Kaker.»
Det ringte inn.
Han fikk det travelt. «Jeg må rekke timen!»
«Hva skal du ha undervisning i ?»
«Musikk!»
Så løp han i full fart, snudde seg, vinket og ropte:«Takk for en hyggelig prat!»
Reflektert og fin fyr.
Jeg gikk videre med Kira og tenkte at vi kanskje kan lære noe om formidling også av en gammel hund og en snart 15-åring, som heldigvis fortsatt følte seg ung.
Kira løp etter ballen.
Hun så den.
Passe langt unna.
Og logret.
𝐇𝐯𝐚 𝐠𝐣ø𝐫 𝐝𝐮 𝐟𝐨𝐫 å 𝐟𝐚𝐧𝐠𝐞 𝐩𝐮𝐛𝐥𝐢𝐤𝐮𝐦𝐬 𝐨𝐩𝐩𝐦𝐞𝐫𝐤𝐬𝐨𝐦𝐡𝐞𝐭 𝐡𝐞𝐥𝐭 𝐟𝐫𝐚 𝐬𝐭𝐚𝐫𝐭?
Apropos formidling: 7. november holder jeg et praktisk OSKAR-kurs på Tårnåsen. Lenke til mer informasjon og påmelding i kommentarfeltet.
