08/06/2026
Jeg snakker ikke ofte politikk i mine sosiale medier. Cuba er ofte en kilde til både diskusjon og krangel. Men nå har det gått for langt.
Det som nå skjer på Cuba handler bare om politikk. Da er det vanskelig å ikke snakke om det. Faktisk helt umulig.
Da jeg kom til Trinidad i 2015 var annenhvert hus et gjestehus. Familier leide ut ett eller to rom, og levde godt på inntektene fra turistene. Casa particular ble det kalt.
Flere ganger om dagen kom det busslaster med turister til byen. På busstasjonen ventet de lokale damene, klare til å angripe en forvirret turist. Klarte de å kapre en turist eller to, tok de dem med til et casa particular. Da ventet en godtgjørelse fra eieren - 5 dollar per natt! Klarte man å sende turisten til en restaurant i tillegg kunne man leve godt resten av uka.
Plaza Mayor er en av Trinidads største turistattraksjoner. Her kom charter-reisende fra Varadero på dagtid, og store dansegrupper på kveldstid. Det var musikk på hvert gatehjørne og man gikk i kø for å komme seg fra A til B.
Jeg tenkte ofte at Trinidad egentlig var for turistifisert for min smak. Men det var der pengene lå, og penger er som vi alle vet en nødvendighet for å leve. Også på Cuba.
Kanskje mer på Cuba enn noe annet land. Uansett hva mange måtte si og mene om den saken.
Drømmen om et eget gjestehus ble realisert ved å kjøpe et forfallent hus i utkanten av byen. Jeg husker jeg var spent på om vi ville få gjester siden det lå litt utenfor sentrumskjernen. Men selv der var det mange casa particulares, og vi tok sjansen.
En av de som leide ut rom var gatas elektriker. En eldre kar som stadig kom og hjalp oss i huset. På bursdagen min var det feiring med kake. Selvfølgelig skulle elektrikeren også få kake. Han ble så flau at han gjemte seg i et hjørne for å spise det kakestykket. Det var mitt første møte med «tiene pena» på Cuba. Han har «pena» sa alle. Det kan kanskje best oversettes som forlegen/flau/ sjenert..? Noen bedre forslag ?
Elektrikeren Soilo og kona leide ut to rom i andre etasje i huset sitt. Barna hadde flyttet ut for lengst og rommene sto tomme. Det var en kjærkommen ekstra inntekt, og i tillegg møtte de folk fra hele verden som kunne fortelle de om verden utenfor Cuba.
Vi fikk raskt gjester via air bnb. Til tross for min redsel. Det var nok et trekkplaster at jeg snakket engelsk, for huset vårt hadde ikke høy standard, men folk fra hele verden kom for å bo hos oss. I starten hadde vi masse gjester fra USA. Til og med en av Obamas planleggere bodde hos oss. Vi hadde besøk fra Nepal,Japan, Frankrike og Sør- Afrika. Hele verden inn i stua. Og jeg elsket det. Vi ble raskt fullbooket, og når vi var fullbooket sendte vi gjester til den gamle elektrikeren og kona.
I dag er Trinidad tomt for turister.
Dette lille landet. Som er den store fienden.
Til en liten mann. Som ikke aner hva han faktisk gjør med et land. Med et folk. Et folk som skal pines fordi myndighetene i landet ikke spiller på lag med ham. Når landet er et totalitært regime - tror han det vil hjelpe folket å isolere de enda mer? Ta fra de strømmen. Bensinen. Skape mer bekymring enn de allerede har. Hvorfor? Jeg forstår det ikke.
Soilo har blitt fryktelig tynn. Elektrikerens kone gikk bort for flere år siden. Han er 83 år. Men jobber fortsatt som elektriker. Pensjonere seg kan han bare glemme. Gjør han det er seks risposer det eneste han kan kjøpe seg den måneden. Pensjonen er på 3000 peso - ca 6 dollar. I tillegg livnærer han seg på å selge ting fra det som en gang fungerte som gjestehus. Hans gamle hus. Aircondition og vifter. Ting som ikke brukes lenger.
Men han har alltid et smil på lur likevel. Og litt mindre «pena». Han kjenner meg nå. Hver morgen kommer han slentrende og spør om jeg har en «caffesito» - en liten kaffe. Og så begynner han å feie bakgården. For cubanere er stolte. De vil ikke ha almisser. De har byttekulturen under huden. Jeg vet ikke hvor mange mangoer jeg fikk da mangosesongen startet i april🥭 Mango er som epler på Cuba, og deltagere fra våre hjelpeprosjekter kom stadig innom med selvplukkede mangoer. Denne byttekulturen ble også Alliance Optikk og Aina Stensrud kjent med i vinter. Bodega-mannen kom med en stor pose bønner som takk for briller 🤓
Soilo var en av de som fikk nye briller av Aina og co. Det kan nok hende han har solgt de brillene nå. Men hvis man må velge mellom synet og mat i magen hadde de fleste gjort som Soilo. Men i dag får Soilo mat takket være deg! 💕 Han får nemlig en pose med mat en gang i måneden. Takket være alle dere som stoler på oss, og gir oss penger til å drive hjelpeprosjektene videre hjelper vi i dag rundt 50 personer som Soilo.
Jeg snakker sjelden om politikk. For Cuba er mer enn et diktatur, og mer enn en embargo. Cuba er Soilo. Men for Soilo betyr politikk alt. Politikk betyr penger. Som betyr mat på bordet. Som betyr vann i dusjen. Det betyr alt.
