Hotellet har siden starten på 30-tallet hatt flere faser med både flytting av lokasjon, påbygginger og utvidelser, oppussing og eierskifter. Erlend Follegg er nåværende majoritetseier og overtok i 2015. Siden da har Skinnarbu Nasjonalparkhotell (som het Skinnarbu Høyfjellshotell tidligere) gjennomgått omfattende oppgradering. Lobby og resepsjonsområde, bar og restaurant samt de fleste rom er pusset opp for store summer. Hotellet fremstår nå som innbydende og moderne med delikat innredning. Når vi skriver 2019, er oppgraderinger fremdeles pågående.
Skinnarbu ligger like ved foten til Hardangervidda og byr på mangfoldige naturopplevelser. Mange velger hvert år å gå i sabotørenes fotspor. Fra Rjukan fjellstue er stien godt merket og med gode skilt underveis som forteller historien. I sesongen er det daglige guidede turer du kan melde deg på.
Grouse. Gunnerside. Freshman.
Tre engelske ord – tre engelske kodenavn. Alle med tilknytning til aksjonene mot nazistenes tungtvannsproduksjon på Vemork under krigen. Alle med tilknytning til Skinnarbu – og de eventyrlige og historiske omgivelsene.
Grouse I
Det er mars i 1942. Einar Skinnarland fra Møsstrond bestemmer seg for at han vil til England for å melde seg til kamp mot okkupasjonsmyndighetene. Sammen med andre menn med samme formål kaprer han skuta M/S «Galtesund» og kommer seg over til England. Der blir han ikke lenge. Kunnskapen hans om forholdene på Rjukan er så viktige at de sender Skinnarland tilbake før mars måned er over. Etter ett treningshopp blir han sluppet i fallskjerm mellom Hjerdalen og Langesjå nær Rjukan natt til 29.mars 1942. Einar Skinnarland ble dekorert for motstanden han utførte under krigen. Han er én av kun elleve nordmenn med to eller flere sverd i Krigskorset.
Fra Skinnarbu kan du kjøre til Rjukan Fjellstue. Fra fjellstua er det godt med stier innover i Hjerdalen og mot Langesjå. Det var i dette området Skinnarland ble droppet i fallskjerm.
Grouse
Jens-Anton Poulsson, Claus Helberg, Knut Haugland og Arne Kjelstrup er fire navn i krigshistorien som lyser. De utgjorde gruppa Grouse. Seint, seint på kvelden den 18.oktober 1942 ble gruppa droppet i fallskjerm over Fjarefit innerst i Songa i Vinje. Det var langt fra det opprinnelige droppstedet de planla, og etter at de hoppet ut viste de en vilje, mot og utholdenhet helt uten sidestykke. De hadde 250 kilo utstyr de måtte frakte i en tid på året da det verken er fin høst eller full vinter. Isen hadde ikke lagt seg på alle vann og i 15 dager gikk de sju mil på ski frem til det første skjulested – nemlig hytta ved Sandvatn. Enkelte dager måtte de gå den samme dagsmarsjen flere ganger, for å få med utstyret. 5.november 1942 ankommer de hytta ved Sandvann. Først 9.november klarer de å få radiokontakt med England. De er sultne, og det er vanskelig å få tak i nok mat.
Dette løser seg den dagen Knut Haugland finner en bortkommen sau og et lam. De slakter dyra og blir mette. Jens-Anton Poulsson var gruppas leder, samtidig som han var en utmerket kokk. Da han kokte suppe og gryte på sauekjøttet, gikk han over gulvet for å servere de andre gutta. Han snubler, og kjelens innhold flyter rundt på gulvet. Løsningsorienterte og sultne som de var, legger alle fire seg ned på gulvet og slurper i seg maten. Etter dette døpte de om hytta til Saueslakt.
Fra Skinnarbu følger du stien inn mot Grasfjell og Sneiseli. Ved stiskillet under Grasfjell tar du av til venstre, og øst for Grasfjell ligger Sandvatn og hytta sabotørene brukte i 1942. Denne turen går i lettgått terreng, og passer for hele familien.
Freshman
Hovedoppgaven til Grouse var å klargjøre en landingsplass for engelske styrker fra 1. Airborne Division. De skulle komme i glidefly over Nordsjøen, for å lande ved Møsvatn, og derfra rykke frem til Vemork for å sprenge tungtvannsanlegget. 19.november 1942 hører gutta i Grouse kodesignalet «Girl» over radioen. Det betyr at de må bevege seg ned til Skolandsmyrene for å markere landingsplassen for glideflyene. De blir forresten trukket av to Halifax bombefly. Poulsson, Helberg, Haugland og Kjelstrup hører flyene over seg, men ingen fly lander.
Seinere får de rapporter om at kun ett av bombeflyene har returnert til England. Glideflyene og det andre bombeflyet har krasjlandet i Rogaland. De tapre, britiske soldatene som ikke døde i krasjet, blir seinere torturert og skutt av tyskerne. 41 soldater mister livet.
Når du kjører eller går fra SKinnarbu i retning Vinje, er det lange, strake vidder langsetter veien. Der ligger Skolandsmyrene – plassen der Freshman skulle ha landet. Det er ingenting som markerer dette på stedet, men ved å se på landskapet kan du lett forstå hvorfor Grouse valgte dette som landingsområde for styrken som skulle komme fra England.
Etter at det gikk så fatalt gærent for Freshman, forsto Grouse at det ville være utrygt å bli på Saueslakt. De måtte dypere inn på Hardangveridda. 23.november 1942 kom de til Grasdalshytta i Grasdalen. Der fant de en dunk med saltet reinsdyrkjøtt. I Gradalen var det vanskelig å finne brensel, så de gikk videre til hytta Svensbu ved Store Saure. Det ble hovedkvarteret i harde vintermåneder med lite mat og mye venting. På lille julaften 1942 klarer de å skyte et reinsdyr. Den julekvelden smilte de og ble mette.
For å komme til hytta ved Store Saure krever det en god dagsmarsj med Mogen turisthytte innerst i Møsvatn som utgangspsunkt. Hytta er merket av på kartet, men det er ingenting på stedet som markerer at dette var hytta tungtvannssabotørene brukte som skjulested under krigen.
Gunnerside
I februar 1943 nærmer det seg tidspunktet for Gunnersides ankomst. Gunnerside besto av Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Birger Strømsheim, Hans Storhaug, Kasper Idland og Fredrik Kayser. Deres oppgave var å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork.
16. februar 1943 ble de droppet i fallskjerm over Skrykken på Hardangervidda. Langt fra det planlagte droppstedet. Det første de møter er en real snøstorm, de blir liggende værfaste noen dager før de kan fortsette forsøkene med å finne Grouse.
23.februar møtes gruppene Grouse og Gunnerside ved Kallungsjå på Vidda.
På den tiden har Einar Skinnarland slått seg sammen med Grouse, men for at færrest mulig skal vite hvem han er, trekker han seg tilbake til en steinhytte ved Vråsjåen på grensa mellom Vinje og Tinn. Den hytta får kodenavnet High Heaven.
På Svensbu får karene i Grouse nok mat, tobakk og sjokolade som Gunnerside har med fra England. De starter også den endelige planleggingen av hvordan de skal utføre sabotasjen mot tungtvannsanlegget på Vemork.
Steinhytta Einar Skinnarland brukte ligger rett ved den rødmerkede stien mellom Mogen og Stordalsbu turisthytter. Den ligger idyllisk til ved Vråsjåen – en av mange perler på Vidda. Fra Mogen er turen inn til Vråsjåen og tilbake en god og fin dagstur i lettgått terreng.
Tungtvannsaksjonen
Fra Svensbu går sabotørene til Langesjå. Der bryter de seg inn i en hytte, og fortsetter planleggingen av aksjonen.
Fra Langesjø går de til Fjøsbudalen, et dalføre i kort avstand fra målet på Vemork. Der bryter de seg inn i nok en hytte, og gjennomfører den aller siste planleggingen før de starter mot målet.
De går ned fra fjellet, krysser hovedveien mellom Rjukan og Vemork, tar seg ned i juvet, over Måna og opp til jernbanesporet som fører frem til fabrikkporten på Vemork. Dette er på kvelden den 27.februar 1943.
Natt til 28.februar klarer de å plassere sprengladninger og ødelegge tungtvannsanlegget. Helt uten at et eneste skudd ble løsnet.
Etter sprengningen tar de seg tilbake via juvet, og ned til Krossobanen. Under Krossobanen går det en sikk-sakk-vei opp til toppen, og den fulgte sabotørene da de gjorde retrett fra Vemork. Hele Gunnerside, minus Knut Haukelid, går til Sverige på ski i full uniform. En skimarsj på rundt 500 kilometer. Haukelid og Kjelstrup blir igjen for å fortsette motstandskampen, og Poulsson og Helberg drar begge til Oslo og videre til Sverige og England. Knut Haugland, som ikke var med på selve aksjonen, blir igjen på fjellet for å melde fra til England om resultatene av aksjonen.
Bombingen av Rjukan
Dessverre hadde ikke aksjonen mot tungtvannsanlegget like stor ødeleggelseskraft som ønsket var. Allerede høsten 1943 var produksjonen i gang igjen. I England ble det bestemt at fabrikken skulle bombes. 16.november 1943 kom nær 175 amerikanske bombefly inn over fjellet mot Vemork og Rjukan. Tungtvannsanlegget, som lå i kjelleren på Hydrogenfabrikken, fikk nesten ingen skader. Men bomber traff et tilfluktsrom på Vemork, og 21 mennesker mistet livet.
D/F «Hydro»
Bombingen hadde den effekten at tyskerne ga opp tungtvannsproduksjonen på Vemork. De skulle demontere anlegget og flytte restbeholdningen til Tyskland. Dette måtte stoppes for en hver pris. Etter mange diskusjoner og motforestillinger, ble det bestemt at ferga D/F «Hydro» skulle senkes. Problemet var at ferga i tillegg til tungtvann, hadde mange sivile passasjerer.
20. februar gikk ferga til bunns i Tinnsjøen. Det var Knut Haukelid, Knut Lier-Hansen og Rolf Sørlie som utførte aksjonen. 14 nordmenn og fire tyske soldater døde da ferga sank i den iskalde og dype innsjøen. Med dette var aksjonene mot tungtvannet over.
Når du kjører Tinnsjøveien fra Tinnoset mot Rjukan, kommer du til Rudsgrend. Der ligger det en stor rasteplass, og her står det et monument til minne om de som døde da «Hydro» sank. Det er også på dette stedet i Tinnsjøen ferga sank.
Leif Tronstad
Etter flere år under krigen der Tronstad var i England og derfra sendte unge, norske menn over til gamlelandet der de ble utsatt for harde forhold, bestemte han seg for selv å reise over for å yte motstand. I Rauland var det en nazilensmann, og motstandmenn fant ut at dette måtte reageres mot. Lensmannen rapporterte til tyskerne om illegal virksomhet, og dette skapte problemer for Milorg. Sammen med Gunnar Syverstad skulle Leif Tronstad gi lensmannen en kraftig advarsel. Det endte på verst mulig måte. Tronstad og Syverstad ble drept av lensmannens bror på Syrbekkstøylen nær Vierli. Dette skjedde 11.mars 1945 – under to måneder før freden kom til Norge.
