05/05/2026
«Noen ganger dukker det opp ord som fanger selve skiftet mellom mørke og lys, mellom vinter og vår. Dette diktet skildrer ikke bare naturens oppvåkning, men også den indre reisen vi alle tar når lyset vender tilbake. En tekst til ettertanke i en vakker vårmåned.»
VÅRENS ELDGAMLE VERK
Skyggen minker, lyset er sterkt,
nå bryter frem et eldgammelt verk.
Fra mørket mennesket vender sitt sinn,
mot lyset som strømmer i sjelen inn.
Vinteren nøler med krampe og tross,
den vil ikke slippe taket på mørket og oss,
men viker nå med sitt hvite slør,
når lyset kler verden som aldri før.
Det som lå stivnet i is og bak stein,
blir elvenes flom, så vill og så rein.
Jorden løfter sitt ansikt mot fred,
mens lyset fra himmelen senker seg ned.
En fugl kaller ut over vidden blå,
der demringen hviler i rødt, rosa mot grå.
Fra fjord og fra ås stiger svarets kor:
Et stykke som gir gjenklang, men mangler ord.
Mennesket skuer i undringens stund,
mot skapelsens under på jordens grunn.
Det står i ærefrykt for den makt,
som nå i stillhet er blitt vakt.
Fra mørket det mot lyset ser,
mens indre ild får næring og varmer mer.
Hvor vinterens frost før rådet alene,
vil nå milde vinder sjelene forene.
Det fatter den kraft som i stillheten gror,
og gir det nye livet vann og jord.
En gåte som ingen munn kan forklare,
som kun det følende hjertet kan svare.
I dypeste stillhet blir sannheten født,
når sjelens våroffer dagen har møtt.
Lyset har vunnet, sannheten er kåret,
mørket har tapt sin rett over året.
– Forfatter: Ukjent
